Landbruket i Namdalen i 1814 og 2014

I begynnelsen av april 1814 begynte de avgjørende riksforhandlingene på Eidsvoll., og en måneds tid senere kunne de 112 utsendingene samle seg om den nye grunnlov for riket. Erklæringen om rikets udelelighet svarte nok mer til fellesskap i politisk og nasjonal målsetting enn i fellesskap i livs- og arbeidsvilkår. Slik innleder Fartein Valen Sendstad si doktoravhandling: Norske landbruksredskaper, 1800 – 1850-årene.

Et viktig poeng er de store geografiske og sosiale forskjellene i landet omkring 1814. Dette kom godt til syne i bebyggelsen. På de største gardene hadde det kommet låner med bordkledning og maling. De første eksemplene på at låver, løer og husdyrrom kom under ett tak, hadde også vist seg i kulturlandskapet.

Lilleval. Foto: Kolbein Dahle

Lilleval. Foto: Kolbein Dahle

Pionerene var ofte offiserer som på 1700-tallet kjøpte seg garder. Det var tilfellet for 3 av de 4 som representerte forsvaret på Eidsvoll og bodde i Nordre Trondhjems Amt, men ingen av disse kom fra Namdalen.

Et av de tidlige eksemplene på dette fra Namdalen har vi fra Homstad i Overhalla der løytnant Lund slo sammen fire garder på slutten av 1700-tallet og bygde nytt og moderne firkanttun. På den tid skjedde det mye der kondisjonerte hadde slått seg ned også i de ytre bygdene, slik som hos Sverdrup på Lauga,

På de fleste gardene ellers var bebyggelsen enkel og gammeldags. Gerhard Schønning beskriver byggemåten og bygningsstandarden i Namdalen som nokså middelmådig i 1770-åra. Det betyr ganske sikkert at driftsbygningene var omtrent slik skikken hadde vært siden lafteteknikken kom i middelalderen. Slik var det også på Lauga omkring 1800. Det var omlag 20 bygninger i tunet. Men der var bolighusa herskaplige låner, slik låna frå Flatholmen, som nå er på Val, er et eksempel på. Den var bygd av proprietær Peter Jacob Sverdrup, far til professor og eidsvollsmann Georg Sverdrup.

Det typiske tunet besto av ei treroms stue, eldhus, tørkehus, stabbur låve og løer, fjøs, stall, sauehus og grisehus. Dessuten hadde de fleste tilgang til smie og kvern. Alle som hadde tilgang til sjøen, og det var de fleste i de ytre bygdene, hadde dessuten brygge og naust. Det var en bygningsmasse som var tilpasset sjølforsyning og mangesysleri.

Låven var for kornet med to stål og treskelåve, løene for høyet, et skille som vart borte med de nye driftsbygningene som kom på 1800-tallet. Fjøset hadde alltid vært en enetasjes bygning i laftet tømmer. Fjøs råtnet fort og det var derfor lite hensiktsmessig å bygge de sammen med andre bygninger. Dette forandret seg med steinfjøset som det var argumentert sterkt for omkring 1800, blant anna i general G. F. Kroghs bok ”Fæhuse i Norge” i 1806-07.

Før 1850 var det stort sett slutt på å bygge låvene i lafta tømmer. Sperreverk og bordkledning tok over, og med bordkledninga kom også behovet for maling, rødt pigment var det billigste og kom raskt i bruk som tranmaling eller komposisjonsmaling. Den røde låven var født og kom til å prege det norske kulturlandskapet mer enn noen annen bygningstype gjennom minst 150 år.

Sist på 1900-tallet kom alternativet, fjøset i en etasje og silobygg som tilsvara minst 2 vanlige etasjer, etter hvert også noen høye stålsiloer ved sida av låge fjøs. Skurtresking hadde dessuten gjort kornlåven overflødig.

Til alle tider hadde kyrne vært bundet på båsen, i de eldste fjøsa med hodet mot veggen, seinere vendt den andre vegen mot en forgang midt i fjøset. Dette var også tilfellet med fjøsa fra 1970 – 80-åra.

Men i løpet av noen få år, var både fjøstypen og forlageret, siloen, avleggs. Graset kunne lagres utendørs i rundballer innpakka i plast. Kyrne skulle ikke lenger stå bundet på båsen, men gå fritt i fjøset.

I 1814 var det sjelden bonden sjøl satte sin fot i fjøset, hans domene var stallen. Det var kvinner som foret, vatnet og melket kyr og geit. Rolleskiftet kom med melkemaskinene på midten av 1900-tallet, med maskinene kom også mannen inn i fjøset. Nå er noe av dette overlatt til kyrne sjøl der de står i kø foran melkeroboten når de kjenner melkesprengen.