Napoleonskrigenes påvirkning på Norge

Etter revolusjonsårene 1789-94 i Frankrike sikret Napoleon Bonaparte seg makten fra 1799. Han kronte seg selv til keiser i 1804. Stormaktenes (Storbritannia, Østerrike, Russland og Preussen) sine forsøk på å stoppe revolusjonen hadde ført til krig mellom disse landene og Frankrike. Dyktige generaler, ofte menn som steg i gradene pga. egne ferdigheter, og gode soldater førte til flere seire. Napoleon fortsatte disse krigene og tegnet om europakartet. Flere mindre stater ble slått sammen. Napoleon slo Østerrike, Preussen og Russland i flere slag i 1805-07. Han mer eller mindre tvang disse maktene til å bli med på en fastlandsblokade av Storbritannia. Britene ble beskyttet av den engelske kanal og av sin sterke marine.

Napoleons eneste større tap i denne perioden kom i sjøslaget ved Trafalgar i 1805 der den britiske admiral Nelson slo den Spansk-Franske flåten i tillegg til store problemer i krigen i Spania.

Den dansk-norske flåten var nå den eneste større marinestyrke i Europa. Britene ønsket å kontrollere denne for å hindre at Napoleon brukte den for å iverksette en invasjon av de britiske øyer. Danskene var redd fransk invasjon av eget territorium på land og nektet å alliere seg med britene. Svaret var bombardement av København i august 1807, der størsteparten av flåten lå. I tillegg erobret britene flåten og tok den med seg. Den dansk-norske kongen allierte seg følgelig med Napoleon og forble hans allierte helt til Napoleons fall. Denne hendelsen kalles flåteranet.

For å presse Danmark-Norge enda mer innførte britene en marineblokade mellom Danmark og Norge fra 1807. Storbritannia var en av Norges viktigste handelspartnere og dette rammet Norge hardt. I tillegg var Norge avhengig av matimport for å overleve. Blokaden skapte hungersnød, spesielt i 1808-09 og 1813 da avlingene var dårlige og vintrene var harde.

Kaperfart, statsautorisert sjørøveri, ble en måte å slå tilbake på. Dette var ei forholdsvis stor næring, spesielt på Sørlandet. Desperasjonen var stor blant folket og barkebrød var heller vanlig på vårparten. Ibsens dikt «Terje Vigen» som ror fra Grimstad til Danmark etter korn er et eksempel på dette.

Krig med Sverige 1808-1809

Svenskene allierer seg med britene mot Napoleon og angriper hans allierte Danmark-Norge. Den franske generalen Jean Baptiste Bernadotte har nå blitt Karl Johan, svensk kronprins.

I april og mai gjorde svenskene innfall i Norge i Østfold og i Kongsvinger-traktene. I det store og det hele var kampene forholdsvis jevne, men et par klare tap, spesielt på fronten rundt Kongsvinger som svei for svenskene. Engelskmennene ankom Göteborg sent i mai 1808 og ville ha svenskene med på et angrep mot Sjælland. Svenskene trakk seg derfor ut av Norge. Resten av 1808 og inn i 1809 ble preget av mindre trefninger og «væpnet rekognosering», men nøden i Norge som følge av den britiske blokaden tvang Norge til å søke våpenhvile.

I skjærgården i Østfold-Båhuslen (Sverige) kom det til flere mindre trefninger med kanonjoller og kanonsjalupper. Begge sider gjorde fremstøt og led tap. Tross forsterkninger og styrkemessig overlegenhet konkluderte svenskene med at den norske eskadren (styrken) var for sterk og hadde for store defensive fordeler av terrenget.

Etter uårsvinteren 1813 kom skjebneårene 1813 og 1814 for Napoleon og indirekte også Norge. Etter det katastrofale felttoget inn i Russland i 1812 skrapte Napoleon sammen en ny stor hær for å møte angrepene fra den 6. koalisjon, bl.a. Sverige, Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen. I oktober 1813 ble han slått i slaget ved Leipzig. Motstanderne ble rett og slett for mange og den middelaldrende Napoleon var ikke det samme lysende militære geni som i sin tidlige karriere.

Etter slaget lurte koalisjonen på hva de skulle gjøre med Napoleon. Karl Johan benyttet sjansen og rykket frem mot Danmark. Han møtte lite motstand og tvang den dansk-norske kongen til forhandlinger i Kiel i desember 1813-januar 1814. Som nevnt over var Danmark-Norge fremdeles alliert med Napoleon. Koalisjonen hadde lovet ham Norge som «lønn» for hjelpen med å slå Napoleon. Norge ble avstått ved undertegningen av Kieltraktaten 14. januar 1814 og nordmennene gjorde opprør.

Krigshandlingene 1814 – rått parti

Sommeren og høsten 1814 var Norge og Sverige i krig. De krigsvante og profesjonelle svenske soldatene og offiserene møtte norske offiserer og for det meste bondesoldater med liten erfaring som soldater, men med vilje til å kjempe for sitt Norge. I tillegg hadde svenskene nå en dyktig general, Jean Baptiste Bernadotte, revolusjonssoldaten som ble general under Napoleon. Bakgrunnen for Sveriges invasjon var Norges «opprør» mot å bli gitt bort til Sverige i Kielfreden, januar 1814. Grunnloven som ble vedtatt og valget av den danske prinsen Christian Fredrik til regent falt ikke i god jord. Frem til og med juni var det fredelig i Norge. Karl Johan og svenskene var med i sluttkampene mot Napoleon. Disse endte med undertegningen av Paristraktaten 30. april, og Napoleons påfølgende eksil på øya Elba utenfor Italia.

Norge brukte tida godt. Styrkene var stort sett plassert i Østfold og i Kongsvinger-traktene. Den norske marinen besto for det meste av mindre kanonbåter. Disse hadde vist seg effektive til geriljakrig til sjøs, men kunne vanskelig motstå en større marineinvasjon. De 30 000 norske soldatene i Østfold brukte tida til å bygge skanser og forbedre forsvarsanleggene.

I mot seg fikk de 45 000 krigsvante og godt utstyrte svenske soldater. Svenskene hadde også flere store skip og kunne enkelt flytte tropper sjøveien. 26. juli kom angrepet. Kanonbåtene måtte raskt trekke seg tilbake fra Østfold til Vestfold. Svenskene var for sterke. Østfoldkysten med sine mange øyer var dermed ubeskyttet. Svenskene angrep Fredrikstad via Hvaler og Kråkerøy. 6000 mann hadde gått i land på Kråkerøy og kom dermed mot festningen i Fredrikstad fra en gunstig retning (for dem).

3. august angrep svenskene under heftig bombardement. Allerede dagen etter kunne svenskene innta byen. Målet var naturlig nok Oslo, som var Norges hovedstad. Den svenske hovedstyrken bombarderte i mellomtiden Fredriksten festning i Halden og omringet denne. Hovedstyrken foretok deretter en knipetangmanøver, og klarte å omringe den norske hovedstyrken som lå i Rakkestad. Christian Fredrik, regenten, hadde sitt hovedkvarter der.

Svenskene satset imidlertid ikke bare på fremrykning via Østfold. Ved Kongsvinger var styrkeforholdene mer jevnbyrdige og nordmennene klarte å stoppe svenskene. Disse ble stoppet ved Lier skanse og gradvis drevet tilbake mot grensen. Nordmennene klarte faktisk delvis å omringe svenskene som gikk tom for ammunisjon. Et målrettet bajonettangrep måtte til for at svenskene skulle komme seg mer eller mindre helskinnet i sikkerhet.

Seieren ved Matrand 5. august var det ene lyspunktet i en serie med tilbaketrekninger og tap.

3. august forsøkte Christian Fredrik seg på et motangrep ved Rakkestad, men dette ble avlyst på grunn av meldingen om Fredrikstads fall. Områdene øst for Glomma ble rømt.

Det siste store slaget sto ved Langnes, et norsk brohode øst for Glomma. Svenskene ble tre ganger møtt av innbitt kanonild under direkte angrep over et gjørmet jorde. Da direkte angrep ikke fungerte byttet svenskene strategi. Svenskene opprettet en «jegerkjede» med soldater spredt i terrenget. Med bedre krutt og kontinuerlig ildgivning gjorde disse skarpskytterne innhogg i de norske styrkene. Den norske stillingen var for sårbar, selv om tapene samlet sett ikke var store. Målrettet kanonild sørget for at de norske styrkene 9. august kunne trekke seg tilbake over Glomma ved bruk av ei pontongbru. Kongen fikk beskjed om at Karl Johan ville forhandle om fred og akseptere Eidsvolls-grunnloven, selv om denne måtte endres noe om det skulle bli union. Budet om seieren ved Matrand kom samme dag. Karl Johan hadde gått forholdsvis forsiktig frem og innså nok før denne norske seieren, at det ville koste for mye å erobre og holde Norge med våpenmakt. Forhandlinger kunne gi samme resultat og mindre motstand mot unionen. 8. august hadde den norske regjeringen konkludert med at situasjonen var nytteløs. Hæren hadde kun to uker proviant.

Frihetskampen hadde ingen støtte blant stormaktene, de var jo Sveriges og Karl Johans tidligere allierte og hadde bl.a. gjennom Kiel-traktaten gått med på at svenskene skulle få Norge. Likevel; etter seirene ved Matrand og Langnes kunne de forhandle uten å måtte overgi seg uten betingelser. Forhandlinger ble innledet. Disse førte kort fortalt til Mosskonvensjonen. Christian Fredrik måtte forlate Norge og oppgi tronen. Den svenske kongen, Karl 13. ble norsk konge som Karl 2. Grunnloven ble skrevet om i all hast og vedtatt 4. november av Stortinget.

Sverige og Norge forble to selvstendige riker men ble forenet i en personalunion, altså med kongen som bindeleddet. At Norge hadde en grunnlov som var vedtatt av folkevalgte representanter bidro faktisk til at Norge og nordmenn fikk et mer demokratisk styresett enn Sverige!