Johan og andre Sverdruper

Slekta Sverdrup stammer opprinnelig fra det vesle stedet Sverdrup i Haderslev kommune, i Sønderjylland, Danmark. Dette stedet ligger på fastlandet i Danmark, Jylland, ikke langt fra den tyske grensa. Den første i slekta som kom til Norge, var Peder Michelsen Sverdrup, (1590-1631). Han var kongens fogd i Idd og Marker ved Halden, i 1624. Han ble samtidig stamfar til Sverdrup-slekta i Norge. Fogd Peder Michelsen Sverdrup ble oldefar til den første Sverdrup i Namdalen, Peter Jacob Sverdrup.

 

Til Lauga

Peter Jacob Sverdrup var født på Herøy i Nordland i 1728. Han utdannet seg til jurist, og kom til Nærøy i 1748, med en juridisk løpebane i sikte. I Nærøy ble han gift med den meget velstående Else Marie Meyer, men hun døde etter to år, og vi får tro Peter Jacob arvet en liten formue. Som enkemann kom Peter Jacob til Lauga, for å forvalte gården på vegne av eieren, sogneprest Peter Høyer. Etter to år som enkemann ble Peter Jacob gift på nytt, denne gangen med Hilleborg Margrethe Schultz, datter av den meget rike godseieren Jacob Schultz i Romsdalen. To år etter bryllupet kjøpte Peter Jacob Lauga, og ble boende der resten av sitt liv. På Lauga bygde han opp en herskapelig bopel, og styrte sine jordegods med hard hand. Han bygde opp et betydelig jordegods, visstnok et av de største nordafjells. Han eide også flere kirker, bl.a. Nærøy, Garstad, Kolvereid, Foldereid og Leka kirker, med alt jordegodset og inntektene som lå til dem. Det er liten tvil om at Peter Jacob var svært rik, etter han døde ble det for eksempel registrert sølvtøy for 640 riksdaler. Den totale formuen var på 28.325 riksdaler. Dette høres kanskje ikke ut som spesielt mye penger, men om man regner det om til dagens kronekurs, tilsvarer det omtrent 320.000.000 kroner! Peter Jacob Sverdrup døde på Lauga i 1795. Enka, Hilleborg, levde til i 1828.

 

Jakob Liv Borch Sverdrup

Jacob_Liv_Borch_Sverdrup_(1775_-_1841)_(7859244812)

Jakob Liv Borch Sverdrup. Foto: Wikimedia Commons

Født på Lauga i 1775, og bror til Georg Sverdrup. Han havnet kanskje litt i skyggen av sin storebror, men han gjorde seg også sterkt bemerket i Norge. Han hadde også gode evner, og reiste til København for å studere i 1794. Han studerte først og fremst botanikk, men også språk og historie. Han arbeidet som lærer i Danmark, før han kom tilbake til Norge i det store krigsåret 1807. Han bosatte seg i Kongsberg, hvor han var rektor. I 1812 ble han ansatt av grev Herman Wedel-Jarlsberg, for å forvalte hans store gods og herregård. Jakob var interessert i jordbruk, og forbedret produksjonen, samtidig som han eksperimenterte med nye produksjonsmetoder. På den måten var han en pioner innen norsk landbruk.I 1825 kjøpte han gården Nedre Semb i Borre, og startet Skandinavias første landbruksskole. Jakop skrev flere bøker om landbruk, og han skrev artikler i flere av landets aviser. I mange år var han redaktør i ulike tidsskrifter. Jakob døde i 1841.

På gården Buøya i Nærøy, står det noen store og flotte trær i hagen ved hovedhuset. De virker både fremmedartede og eksotiske. Disse trærne plantet Peter Jacob Sverdrup, etter at han besøkte onkelen sin, Jakob, på Jarlsberg. Ved Norges landbrukshøyskole står det en byste av Jakob.

 

 Johan Sverdrup

JohanSverdrup

Johan Sverdrup. Foto: Wikimedia Commons

Sønn til Jakob Liv Borch Sverdrup, Johan Sverdrup, har kanskje blitt enda mer berømt enn sin far. Han var født i Sem i Vestfold i 1816. Som liten gutt var han ofte på besøk hos bestemora si på Lauga. Johan Sverdrup spilte en svært viktig rolle i oppbyggingen av det norske demokratiet, det samme demokratiet som vi feirer den 17. mai. Han fortsatte det som hans onkel, Georg Sverdrup var med på å utforme på Eidsvoll i 1814. I så måte kan man si at både Georg og Johan er to meget viktige personer i norsk historie.Johan Sverdrup var også godt utdannet. Han avla juridisk embetseksamen i 1841. Han var sakfører i Larvik, og fra 1851 satt han på stortinget. Sverdrup var en ledende drivkraft bak mange og viktige politiske reformer i Norge. Han var bl.a. en av arkitektene bak grunnleggelsen av partiet Venstre, Norges første politiske parti. Venstre ble grunnlagt i 1880 i Akershus, og ble landsdekkende i 1884, dermed var også grunnlaget lagt for politiske partier i Norge. Her kan det også nevnes at en annen nærøyværing var med på å grunnlegge partiet Venstre, nemlig Vilhelm Andreas Wexelsen. Wexelsen var sogneprest på Kolvereid i perioden 1877-1884, og ordfører i Kolvereid kommune 1878-1884. Kommunesenteret i Nærøy, og prestegården på Kolvereid, var også sentral i dannelsen av enda et politisk parti i Norge, nemlig Senterpartiet.

Johan Sverdrup var opptatt av at det var innbyggerne i Norge som skulle bestemme i landet. De folkevalgte representantene satt på Stortinget, men de møttes bare hvert tredje år. I realiteten var det embetsmenn og statsrådet som styrte landet, nokså uavhengig av Stortinget og folkets vilje. I 1869 ble det bestemt at Stortingen skulle møtes hvert år. Johan Sverdrup er også blitt kjent for den såkalte ”statsrådsaken”. Tidligere hadde ikke statsrådene plikt til å møte i Stortinget. Sverdrup ville ha slutt på dette, for han mente at statsrådene skulle styre etter Stortingets vilje, og så lenge de ikke møtte i Stortinget, var det vanskelig for Stortinget å kontrollere dem. Etter en lang strid, ble statsrådenes møteplikt vedtatt i 1880.

Johan Sverdrup er nok blitt mest berømt for at han innførte parlamentarismen i Norge. Kort forklart går det ut på at det er et flertall i Stortinget som bestemmer hvem som skal danne regjering og styre i landet. Slik var det ikke nødvendigvis tidligere. Den 1. juli, 1884, ble Johan Sverdrup utnevnt til statsminister i Norge, nettopp fordi han hadde et solid flertall i stortinget, i ryggen. Sverdrup satt som statsminister i perioden 1884-1889. Johan Sverdrup er blitt spesielt kjent for ett sitat: ”All makt må samles i denne sal!” Med det mente han at makta skulle samles i stortinget.

Mye av det Sverdrup var med på å presse gjennom i norsk politikk, tar vi som en selvfølge i dag, og det har blitt en viktig del av norsk demokrati. Stortinget møtes årlig, statsrådene har møteplikt i stortinget, og det er et flertall i stortinget som velger statsministeren.

Galeas

Galeasen «Johan Sverdrup» fotografert i i Vennavika i Foldereid.

I 1882 ble det bygd en stor galeas (seilskip) i Vennavika i Foldereid. Skipet ble døpt ”Johan Sverdrup”. Mange nærøyværinger emigrerte til Otter Tail County i Minnesota, på 1800-tallet, her grunnla de bl.a et sted som heter Folden og et sted som heter Sverdrup!

Satt sammen/redigert av Ørjan Kvalø. Kilder: ”Nærøy til 1914 – soga og framsyn”, Ungdomslaget Yggdrasil, Torstad, 1984 (1914), Skagemo, Søren: ”Slekten Sverdrup kommer til Namdalen”, Ytri-Halfa, 2012, s. 7-15. Wikipedia. Leirvik, Sveinung: ”Nærøy Bygdebok V”, Nærøy kommune, 1991

 

Otto Neumann Knoph Sverdrup (født 31. oktober 1854 i Bindal, død 26. november 1930 i Sandvika i Bærum)

Otto Sverdrup er kanskje den av Sverdrupene med røtter i Nærøy, som er mest berømt i dag. Han er ikke bare kjent i Norge, men også ute i den store verden. Hvis en googler på Otto Sverdrup, får du over 219.000 treff. Hans artikkel på Wikipedia finnes på 18 språk. Når man googler Georg Sverdrup, kommer det 198.000 treff. Artikkelen om Georg Sverdrup finnes bare på 6 språk, på Wikipedia, så her må nok Georg finne seg i å bli en god nummer to. Otto Sverdrup var skipsføreroppdager og polfarer. Han regnes blant «De tre store» i norsk polarhistorie. De to andre er Fridtjof Nansen og Roald Amundsen.

Otto Sverdrup var født på Horstad gård i Åbygda i Bindal som nest eldst av en søskenflokk på ti. Han var sønn av Ulrik Fredrik Suhm Sverdrup (1833–1914) og Petra Neuman Knoph (1831–1885). Hans far, Ulrik Fredrik Suhm Sverdrup var født på Buøya, men han ble døpt i Nærøy kirke på Nærøya. Faren er da oppført med adresse Lauga og Rossøya. Sverdrup og hans ett år eldre bror, Peter Jacob, hadde morfaren Peter Randulff Knoph som huslærer. Det fortelles at de lærte å svømme ved at morfaren rodde ut på Bindalsfjorden, og kastet dem over bord og ba dem kare seg til lands. Ti år gammel fikk Sverdrup gevær, og fra da av flakket han og hans eldre bror rundt på jakt etter tiur, bjørn og annet, om vinteren på ski. Sin første bjørn skal han ha skutt som 14-åring. Bindal var fødestedet til Otto Sverdrup, og det var der han vokste opp, så han kan med rette kalles bindaling, selv om faren var fra Nærøy. Foran rådhuset i Bindal står det i dag en byste av Otto Sverdrup.

Otto Sverdrup-statuen foran rådhuset i Bindal.
Otto Sverdrup-statuen foran rådhuset i Bindal.

 

Tilbake til Nærøy

Sverdrupene var på 1800-tallet godt etablert i Ytre Namdal, og det var sterke og tette familieband mellom dem. De dreiv for det meste med handel og fraktefart, i tillegg eide de mye gods omkring i distriktet. I Bindal dreiv Søren Dass Brodtkorb handel i Fiskerosen. På Leka dreiv Hartvig Fredrik Brodtkorp handel i Vågan. I Nærøy var Sverdrupene etablert flere steder. Christian Henrich Brodtkorp Sverdrup dreiv med handel på Buøya, Ulrik Fredrik Suhm Sverdrup var handelsmann i Fjølvika, i Rossøya satt Georg Jacob Sverdrup som handelsmann. En onkel av Otto, Søren Georg Christian Sverdrup dreiv med fraktefart på Ottersøya. I tillegg satt Sverdrupene på Lauga, modergården.

Sverdrup forlot Bindal som 17-åring og begynte å arbeide hos onkelen, Søren Sverdrup på Ottersøya. Seinere seilte han tre år i utenriksfart. Sverdrups far kjøpte gården Trana i Ogndal like ved Steinkjer i 1874, og dette ble da også Otto Sverdrups hjem. Sverdrup tok styrmannseksamen i Christiania i 1875, han gikk på skole i Trondhjem 1876–1877, og han tok skipsførereksamen i Kristiania i 1878. Sverdrup seilte som styrmann på en rekke fartøyer i Norge og i USA, og han var kaptein både på en skonnert og på et av Trøndelagskystens første dampskip D/S «Trio» da han som 24-åring var skipper på strekningen Trondhjem–Foldereid. Det sies at der var i tiden han arbeidet på Kolvereid-damperen ”Trio”, at han kom i kontakt med Fridtjof Nansen. En bror av Fridtjof, Alexander Nansen, var sakfører i Namsos. Ved en tilfeldighet møttes Otto Sverdrup og Alexander Nansen, i Namsos, og unge herr Nansen fikk stor tillit og tiltro til Otto Sverdrup, at han anbefalte Otto Sverdrup til broren, som fører av ishavsskute ”Fram”. Dermed var også Otto Sverdrups skjebne som polfarer beseglet.

 

Fram forlater Bergen i 1893.
Fram forlater Bergen i 1893.
Dampskipet Trio i Kolvereidvågen.
Dampskipet Trio i Kolvereidvågen.

Ekspedisjonene

1888 ble Sverdrup, Samuel BaltoOluf DietrichsonOle Nilsen Ravna og Kristian Kristiansen valgt ut som deltakere på 26 år gamle Fridtjof Nansens ekspedisjon over Grønland. På grunn av isforholdene lyktes det ikke å komme i land da de ankom til Grønlands østkyst med selfangerskuta «Jason»; de drev i flere døgn på et isflak sørover langs kysten. Det var dramatisk da det blåste opp om natten mens Sverdrup holdt vakt ved teltet på isflaket. Etter å ha kommet inn til land, rodde og seilte de i to små båter i tolv døgn nordover langs østkysten. På ski forlot de Umivik 15. august 1888, og de ankom til Ameralikfjorden på vestkysten 29. september 1888. Dette var den første dokumenterte kryssingen av Grønland.

Ekspedisjonen tilbakela til sammen 670 kilometer, og de nådde omsider vestkysten. Det siste stykket ble tilbakelagt ved hjelp av Sverdrups improviserte seilduksbåt, som tok Nansen og ham til Godthåb. Her organiserte de henting av de andre. Men siste båt til Danmark var gått for vinteren, så de ble nødt til å overvintre. Overvintringen bydde på en rekke interessante muligheter; de tilegnet seg kunnskap og erfaring om inuittenes overlevelsesmetoder, utstyr og praktiske kunnskap. De lærte seg å padle kajakk, og studerte også inuittenes kosthold og jaktmetoder. Denne kunnskapen skulle bli uvurderlig for både Nansen og Sverdrup i årene som fulgte.

 

Oppbrudd fra leiren. Samuel Balto, Ole Ravna og Otto Sverdrup står klare til avmarsj med kjelkene spent til kroppen med tau. Grønland, 1888. Fotograf: Fridtjof Nansen / Eier: Nasjonalbiblioteket
Oppbrudd fra leiren. Samuel Balto, Ole Ravna og Otto Sverdrup står klare til avmarsj med kjelkene spent til kroppen med tau. Grønland, 1888. Fotograf: Fridtjof Nansen / Eier: Nasjonalbiblioteket

 

I 1893 fikk Sverdrup kommandoen på polarskuta «Fram» på Nansens ekspedisjon over Polhavet. «Fram» seilte fra Vardø, gikk sør for Novaja Zemlja og videre langs nordkysten av Sibir til 133° 37′ grader øst der «Fram» frøs fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Foruten Nansen og Sverdrup deltok Sigurd Scott Hansen, Henrik Greve Blessing, Hjalmar Johansen, Anton Amundsen, Bernard Nordahl, Bernt Berntsen, Ivar Otto Irgens MogstadPeder Leonard Hendriksen, Theodor C. Jacobsen, Lars Peterson og Adolf Juell. Ekspedisjonen foretok en rekke vitenskapelige målinger innen meteorologi, magnetisme, oseanografi og astronomi.

 

Otto Sverdrup ombord i ”Fram”.
Otto Sverdrup ombord i ”Fram”.

 1895 forlot Nansen og Hjalmar Johansen «Fram» med ski og hundesleder i et forsøk på å nå Nordpolen. Sverdrup overtok da som leder av resten av ekspedisjonen. Etter at «Fram» hadde kommet løs fra isen i 1896 traff Sverdrup ingeniør Andrée som hadde bestemt seg for å utsette sin ballongekspedisjon til påfølgende år. Dette møtet fant sted på Danskøya på Svalbard.

Natt til 20. august 1896 ankom «Fram» til Skjervøy og innledet med det en triumfferd langs kysten til Kristiania. Først gikk ferden til Tromsø der Sverdrup og hans menn ble gjenforent med Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen som hadde ankommet til Vardø én uke tidligere.

 

Fram forlater Bergen i 1893.
Fram forlater Bergen i 1893.

 

Mellom 1898 og 1902 ledet Sverdrup en ekspedisjon til Nordvest-Grønland og området nord for det daværende østlige Canada, områder som delvis var hvite flekker på kartet. Ekspedisjonen var finansiert av brødrene Ellef Ringnes og Amund Ringnes samt Axel Heiberg.

Om bord på «Fram» hadde Sverdrup med seg fem vitenskapsmenn og et mannskap på ti. Vitenskapsmennene var Gunnar Isachsen, kartograf; Per Scheigeolog; Herman Georg Simmons, svensk botaniker; Edvard Bay, dansk zoolog og Johan Svendsen, lege. Harpunér Peder Leonard Hendriksen deltok slik som på den første «Fram»-ferden. Besetningen besto ellers av ekspedisjonens nestkommanderende Victor Baumann, styrmann Oluf Raanes, maskinist Karl Olsen, kokken Henrik Lindstrøm, Jacob Nødtvedt, Rudolf Stolz, Ove Braskerud, Ivar Fosheim og Sverre Hassel som senere deltok på Roald Amundsens Sydpolekspedisjon. Svendsen og Braskerud døde på ferden. En mann Sverdrup ønsket å ha med, men som takket nei på grunn av studier, var Herman Smith-Johannsen.

Ekspedisjonene videreutforsket Ellesmereøya og utforsket og satte navn på Ellef Ringnes’ øyAmund Ringnes’ øy og Axel Heibergs land vest for Ellesmereøya i Canada. Et felles navn for disse øyene er Sverdrupøyene.

Ekspedisjonen kartla et område på cirka 150.000 km² av det som i dag er kanadiske territoriet Nunavut i det arktiske Canada. Ekspedisjonen kartla også florafauna og gjorde geologiske og oseanografiske observasjoner.

Sverdrup hadde planlagt tre overvintringer, men isforholdene gjorde det umulig å komme ut i åpent farvann i 1901, ekspedisjonen varte derfor til 1902.

Satt sammen/redigert av Ørjan Kvalø. Kilder: Wikipedia, Nærøy bygdebok II, Nærøy bygdebok VI, Nærøy bygdebok IV, Nærøy bygdebok V og www.polarhistorie.no

 

Maren Reisner Falch Sverdrup

(Teksten nedenfor er hentet fra boken «Nærøyfolket 1800-1920», skrevet av Runbjørg Bremseth Hansen)

Maren Reisner Falch Sverdrup

Maren Reisner Falch Sverdrup

Maren var født i Fjølvika i Gravvik i 1865. Faren var handelsmann og gårdbruker Ulrik Fredrik Suhm Sverdrup. Maren vokste opp i Fjølvika i Gravvik, Nærøy. Fjølvika, eller Fjeldvig som det ble kalt på den tiden, var et handelssted og Maren vokste opp i en familie som var nærmere en overklassefamilie å regne. Dette kan vi se blant annet av at familien hadde egen huslærer, en slags privatlærer, for barna. Marens kunstneriske anlegg, og mulighetene hun fikk til å utvikle dette, er også i tråd med overklassens behov for å markere seg kulturelt og kunstnerisk.På slutten av 1800-tallet var det nedgangstider i Gravvik. Dette ble trolig også merket på handelsstanden og kan være grunnen til at Maren søkte hjelp hos sin bror Georg for økonomiske midler til å videreutvikle sitt talent. Broren Georg var kjent som en snill og mild mann. Georg lånte Maren 1000 kroner slik at hun kunne reise ut for å studere.

Men fra begynnelsen; hvilke framtidsutsikter hadde egentlig unge jenter fra et kystdistrikt på slutten av 1800-tallet? De hadde ikke mye å velge mellom. Mens jentene som vokste opp i Strandsitterheimene måtte ut så fort de var konfirmert, kunne en større del av jentene fra de mer velstående familiene bli boende hjemme. Dette skyldtes ikke bare at foreldrene hadde råd til å ha de boende hjemme, men vel så mye at de hadde behov for deres arbeidshjelp. Unge kvinner fra det øvre sosiale lag ble ikke forberedt til yrkeslivet, men skulle kunne slikt som å spille piano og delta i konversasjon om litterære emner. Når Maren Sverdrup valgte kunstens veier, så var det nok innenfor akseptable sosiale rammer, men en kan lett tenke seg at hun på mange måter var en pioner. Det var få kvinner fra Ytre-Namdal som hadde mot og mulighet til å bryte med tradisjonelle rammer. At hun også kom til å lykkes med sitt talent, kommer helt klart frem i den biografien som det har lyktes å oppspore. Da Maren var 20 år gammel dro hun til København for å ta utdannelse. Fra 1887-1891 tok hun sin utdannelse ved den Kongelige Tegneskole. Hun var elev av Eilif Petersen et par vintre. Hun var en av datidas største portrettmalere, og kjent for sine menneskelige og malerlisk mesterlige personkarakteristikker. Maren var også elev ved Harriet Backers malerskole i Christiania, og her regner hun selv at hun fikk sin egentlige kunstutdannelse.

I 1894 debuterte Maren på Høstutstillingen med et portrett, og det var som portrettmaler hun kom til å utmerke seg. Særlig dyktig var hun til å portrettere barn. Hun er dessuten kjent for sine fine interiørskildringer, for eksempel «Interiør» fra 1890, utstilt på Kunstindustrimuseet i Trondheim. Av utstillinger kan nevnes Høst utstillingen 1894-1895, 1898-1899, i 1901, 1903, 1906 og 1909, Christiania Kunstforening i 1902, verdensutstillingen i Paris i 1900 samt kunstutstilling i Venezia i 1907.

 "Den gamle mannen ved grua", 1899. (76x80cm)

«Den gamle mannen ved grua», 1899. (76x80cm)

Kunstneren Maren Sverdrup var altså ingen hvem som helst, og det er med stor berettigelse vi trekker henne frem fra glemselens mørke. Maren levde i en tid da kvinnelige kunstnere ofte ble dunkle i det offentlige bildet, og det var ofte deres ektemenn som ble profilert. I ettertid kan en jo trekke sammenligning mellom Oda Krogh og Christian Krogh. Av offentlig arbeider kan nevnes hennes portretter av biskoper i Tromsø domkirke, Landfysikus Th. L. Christian Frederik Blich i det Medicinske Selskab, Oslo og ordfører C.A Faugstad i Formannskapssalen, Oslo. Innenfor kunsthistorien har en sett at portrettet har hatt epoker der denne sjangeren har vært høyt aktet. Det var også et stort behov blant offentlige personer å bli bekreftet for evigheten. Fortidas generasjoner lever fremdeles for våre øyne gjennom Maren Sverdrups kunstneriske blikk og sikre strek. Og i vårt distrikt har vi gleden av å beskue det store alterbildet hun har malt i Lundring kirke. Hun har også malt altertavlen i Hjelmeland kirke i Rogaland.

Maren døde i Christiania i 1911.

Altertavlen i Lundring kirke

Alteret ble bygd på samme tid som selve kirken, men alterbildet ble ikke installert før noen år senere. Det er malt av Maren Reisner Falch Sverdrup. Maleren har gjort god fargebruk, og plasseringen av skikkelsene er svært passende for stemningen i bildet.

Altertavlen i Lundring kirke, Nærøy, er malt av Maren Reisner Falch Sverdrup.
Altertavlen i Lundring kirke, Nærøy, er malt av Maren Reisner Falch Sverdrup.